Nysgjerrig, impulsiv og gjennomført engasjert

Stine Elisabeth Eriksen ville redde verden. Etter å ha besøkt bortimot tjue land, har hun innsett at å kunne hjelpe en kommune vil være givende nok. 

– Kan jeg få sitere noen?spør Stine.

Hun leter gjennom bokhyller og skap, mens hun unnskylder seg og sier at hun har ryddet i dag. Til slutt drar hun frem en tegning. Stine forklarer at hun fikk den fra en venn i Uganda. Arket viser flere ansikter inni ett ansikt, øverst står det noe på engelsk.

– «Hvorfor snakker alle om å forandre verden, når det jeg må forbedre er meg selv?», leser hun.

Stine beundrer tegningen et par sekunder, før hun fortsetter.

– Vi må tenke over hvordan vi selv lever, så vil det til slutt forbedre verden. For eksempel, så kan vi kjøpe varer som ikke bidrar til at folk blir nedtrykt. I stedet kan vi kjøpe mat fra Norge, sier hun.

I et stort, gult hus, i enden av en vei på et boligfelt på Ås, bor Stine. Hun deler huset med fem andre, som i likhet med henne selv studerer ved Universitet for miljø og biovitenskap. Etter snart tre år ved linjen for internasjonale miljø- og utviklingsstudier, har hun blitt glad i tettstedet, kjent for jorder og festglade studenter.

– Har du sett det svarte, rare nabohuset med de store vinduene? Jeg har ikke sett senger der, og de har veldig mange bøker og cd-er. Jeg er sikker på at de som bor der er vampyrer, sier Stine i en spøkefull tone.

Kanskje er det nettopp Stine du skal spørre om du lurer på hvordan en vampyr ser ut. For etter å ha besøkt mange land, har hun opplevd en rekke ulike kulturer og måter å se verden på.

– Det er fint å kunne skille mellom lokale mennesker med gamle tradisjoner, og ny kultur. Slik kan vi sette oss inn i andres forutsetninger. Ei venninne fra Burma fortalte meg at for hun er død en helt naturlig ting. Hennes familie har kistene klare før noen dør, og de er forberedt på den «fremtiden» de vet kommer. De ville altså ikke ha brukt mange tusen på å utsette døden et par måneder. Det er det som er fint med å møte andre kulturer, vi kan innse at det ikke alltid er det en selv gjør som er det beste alternativet.

Vil hjelpe 

Gunnen til at Stine ville se flere deler av verden, var fordi hun ville hjelpe utviklingslandene. Men etter at hun første gang dro til Afrika, har hun endret syn på hvordan den vestlige verden bør bidra. Hun forklarer at det største vendepunktet i måten å tenke på kom da hun var fire måneder på landbruksskole i Costa Rica.

– Vi ble inkludert i produksjonen av mat og rensingen av vann. Jeg innså at grunnen til at de i u-landene er fattige, er på grunn av oss. Vi er veldig glad i ressurser fra hele verden, og vi vet å utnytte dem. Problemet er at vi ikke har noe tilknytning til disse ressursene, derfor tror vi at vi kan bruke i uendelige mengder. I andre land, vet de at «hvis jeg ødelegger denne kornåkeren, så får jeg ikke mat». Men vår fremtiden er ikke avhengig av vannet vi bruker.

– Okay, jeg har en liten plan, sier Stine og forstår at hun må utdype det hun snakker om.

– Jeg vil komme i kontakt med folk som vil få en mer aktiv kommune, for eksempel på Hadeland. Vi som enkeltpersoner kan forandre ting i våre lokale samfunn. Vi kan tilrettelegge for en mer aktiv hverdag, spesielt for ungdom, innen kultur, sport og også på skolen. Mitt største mål vil være å få folk til å forstå hvordan miljøforandringer truer og omformer oss. Jeg vil ha en mer bærekraftig kommune, hvor det ikke er de materielle tingene som settes høyest.

Stine sier at hun føler en plikt til å bidra på Hadeland. For egentlig har Stine bare flyttet fra et sted kjent for jorder, til et annet. Hun er oppvokst på Mylla hvor skiløypene så å si går gjennom hagen, i et hus som kan føles noe malplassert mellom hytter, elgspor og byfolk i nikkers og mariusgensere.

– Jeg følte ofte at jeg ikke vokste opp på Hadeland. Jeg vokste opp i skogen, bare i nærheten av en bygd. Litt utenfor det sosiale bodde vi.

– Å, det er den beste sangen i hele verden! utbryter Stine, i det Randy Newmans «Time of your life» finner veien fra pc-en og ut i soverommet.

Bob Marley følger med fra en plakat på veggen. Stine drar bena inntil seg og setter seg til rette i senga. Hun blir seriøs igjen og ser ut i rommet, før hun fortsetter.

– Folk  er redde for å skille seg ut på bygda. Det er heller ikke lett å ha trua på seg selv der. Men hvis man klarer det, er det fint å vokse opp på Hadeland. I dag er jeg glad for at jeg bodde i skogen som liten. Jeg lærte å lukke ørene og ikke høre på alt hva folk sa.

AUF og 22. juli

I skogen var det en barndom preget av mye aktivitet for Stine, hun var aktiv innen ski, sykkel og svømming. Denne aktive hverdagen har hun hatt med seg siden. På videregående ble hun medlem av Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF, og det året hun fylte tjue var hun internasjonal leder i AUF Oppland.

– Jeg hadde lyst til å fortelle om urettferdighet. Jeg ville sette spørsmål ved hvorfor vi invisterer i Nigeria når folk der sulter og ikke har inntekt. Eller hvorfor vi nå kan spise billig mat fra andre siden av jorda, når dette før var eksklusivt. Men jeg innså etter hvert at jeg slet med å få tak i budskapet mitt. Jeg var kanskje på feil sted til feil tid.

Hun bestemte seg for at hun heller vill bruke energien sin på andre ting enn ungdomspolitikk.

– Jeg setter fortsatt politikk veldig høyt. For meg i dag er det likevel ikke hvilket parti som er det viktigste, men at folk er engasjerte og stiller spørsmål. I Norge er vi heldige som har ytringsfrihet, i motsetning til mange land der folket ikke har mulighet til å si sine meninger. Det er så mange som sitter inne med kunnskap, men som ikke det tar skrittet som skal til, sier hun.

Selv om Stine ikke lenger er en aktiv AUF-er, kjenner hun mange i miljøet. Hun mistet flere venner under massakeren på Utøya 22. juli i fjor. Det var den sommeren hun var på Costa Rica, og det var vanskelig å være i et annet land og ikke vite hva som foregikk hjemme i Norge. Hun følte hun ikke fikk nok fortåelse fra befolkningen i en verdensdel hvor drap skjer hver dag.

– Hele høsten etter jeg kom hjem gjenspeilte 22. juli min hverdag. Ofte skulle jeg ønske at jeg var hos venner da det skjedde, og at jeg ikke var bortreist. Jeg stilte spørsmål som «hvorfor?». For et individ kan det bli litt mye å stille spørsmål med meningen med livet. Jeg var nesten som en annen person i den perioden. Jeg var helt på bunn, men likevel forstod jeg ting jeg ikke hadde forstått før, og jeg ble mer kreativ i alt jeg gjorde. Jeg så verdien av venner, og små ting kunne føles positive.

Hun innrømmer at det var tøffe måneder, og at hun måtte jobbe for å komme over en kneik. Men i ettertid ser hun at hun har lært mye av 22. juli.

– Jeg har nå mer glede av de små tingene i hverdagen. Jeg er glad for at jeg har trygghet og nok penger til mat, og jeg er glad for at jeg har helsa i behold og kan trene når jeg vil. De sosiale båndene betyr mer for meg enn for eksempel penger. Det er interessant at de som eier minst, oftest er de som er gladest.

Impulsiv studenthverdagen
Stine er glad i å trene. Hun mener selv at hun kanskje er litt for glad i å trene. Litt for avhengig av den gode følelsen en treningsøkt gir.

– For meg er trening meditasjon. Jeg kan reflektere over ting og slappe av. Også holder jeg meg jo i form, sier hun.

I dag har Stine trent styrke i et styrketreningsrom for første gang. Hun ler, forklarer og mimer hva de gjorde, ikke minst er hun glad for at det ikke var mange som kunne se henne. Til tross for at Stine er glad i å trene, er det først og fremst kondisjon som har blitt prioritert. Dagens treningsøkt kan hun takke venninnene sine for. Gode venninner som er med på å få henne til å oppleve mye i hverdagen.

– Det er så fort gjort at folk planlegger ting hele tiden, men det er jo nå vi lever, sier Stine.

– Tenk å ha sånne dager hele tiden, hvor man kan klare å leve i nuet. Da kan det bli mange morsomme dager.

Hvordan vil du beskrive deg selv?

Stine tenker seg om og synes det er et vanskelig spørsmål.

– Jeg er irritert over at jeg ikke vet hvem jeg er, så det må jeg ofte spørre meg selv om. Dessuten har jeg veldig masse å spørre andre om, så jeg er nysgjerrig. Jeg er ikke mer spesiell enn noe andre, men jeg er ikke flink til å se mine dårlige sider. Det kan for eksempel være vanskelig å si unnskyld, men jeg blir hele tiden flinkere på det.

Det er ingen tvil om at Stines engasjement for miljøet er hennes største lidenskap. Rundt om i huset har hun hengt opp tegninger som påminner medbeboerne om hvordan man lever miljøbevisst. I klesskapet er det lite som har merkelappen «made in china», og i kjøleskapet er det meste økologisk-merket. Hun «digger» utdanningen hun tar, og til og med når hun påminnes alle reisene hun har vært på, må hun presisere at hun har dårlig samvittighet.

– Det er forferdelig, tenk på alt Co2- utslippet jeg har bidratt til, sier hun.

Likevel, hvis hun bare skal være egoistisk, drømmer Stine om en fremtid preget av enda flere reiser og tid til å være kreativ.

– Når jeg reiser så møter jeg mange lokale mennesker. Jeg pleier å snakke med dem og høre deres historier. Jeg skriver de ned og tar vare på dem. Det er noe av det beste jeg vet, sier hun.

I tillegg vil Stine spise mengder av økologisk ost mens hun drikker vin. Stine holder et usynlig vinglass opp mot munnen og smiler. For apropos, i kveld er det skolerevy, og på Ås innebærer det selvfølgelig noen glass med vin først.
———
Ikke helt ferdig redigert, men jeg ville legge den ut likevel. Kommer noen endringer etter hvert

Gavin DeGraw får Oslo til å hyle

Vaktene klarte ikke å holde publikum under kontroll, da Gavin DeGraw entret Sentrum Scene torsdag kveld.

– Anybody in here who are in love tonight?, sier Gavin DeGraw smilende til sitt publikum.

Salen jubler, glade for å få høre enda en av DeGraws kjente kjærlighetssanger. De av publikum som hadde valgt sitteplasser på galleriet, kunne like gjerne ha vært foruten stolene. I sikkerhetsavaktenes fortvilelse. Etter å ha bedt publikum om å sitte i ro flere ganger, må de til slutt gi opp og la kveldens tilskuere få hoppe opp og ned som de selv ønsker.

I forbindelse med albumet «Sweeter» som kom ut i fjor høst, er DeGraw nå ute på turne i Europa. Onsdag var han i Sverige, og fredag drar han videre til Danmark.

– Welcome to the Warm beaches of Oslo. The gentle breeze just kisses the face all day long, skrev en ironisk DeGraw på sin Twitterprofil torsdag før konserten.

Populær blant jentene

Det er sjette gang popartisten fra New York holder konsert i Norge. Med sin klare stemme, guttete væremåte og rocka kjærlighetstekster har han klart å forbli populær hos et stort publikum, helt siden gjennombruddet med platen «Chariot» i 2003.

– Nå er jeg sliten, lykkelig og antagelig døv, sier Trine Beate Brobakken etter konserten.

Hun, som mange andre jenter, oppdaget Gavin Degraw for første gang på grunn av sangen «I don´t want to be», soundtracket til tv-serien «One three hill». Til konserten hadde hun ikke gjort seg opp mange forventninger, men i ettertid innrømmer hun at det var «helt sinnsykt»

– Høydepunktet var da Gavin satt alene på scenen foran pianoet og sang «More than anyone». Det var allsang i salen, og jeg fikk nesten tårer i øynene, sier Brobakken.

– Må forsvare meninger jeg ikke har

Mange muslimske kvinner lever under sosial kontroll i familien. Av nordmenn blir de ofte stemplet med merkelapper.

– En kamp for meg, kan være å få lov til å flørte med gutter, sier Warsan Ismal

Ismal er muslim og student ved Blindern i Oslo. Der er hun medlem av en av de kulturelle studentgruppene ved skolen. Gruppene er et sted hvor alle kan si det de mener, og det er mange engasjerte jenter som er med. Men, det finnes tabuer og emner de ikke tør ta opp.

– Vi muslimer må hele tiden velge det som er best for alle andre, da kan du for eksempel ikke bli skuespiller. Velger du å gå i mot disse normene, blir du fort sett på som en uteforstående som ikke vet noen ting, sier hun.

Islam er Norges nest største religion, og de fleste muslimene i landet er av innvandrerbakgrunn. Ismal opplever at hun har en merkelapp på seg som muslimk innvandrer. Hun sier at hun ofte må forvare meninger som hun egentlig ikke har.

«Somaliere er dumme»
Cafe Saba i Oslo er fylt med samfunnsengasjerte mennesker, de er interesserte i debatten om muslimske kvinners ytringsrom. Innerst i rommet, ved et langt bor sitter fire mennesker, polstret for spørsmål. En norsk forsker, en journalist fra Sri Lanka og to somalske jenter. En med hijab, en uten.

Olav Elgvin er forsker og kjent for bloggen «Muslimprosjektet». Han forklarer at mange kvinner fra midtøsten lever under sosial kontroll. Det vil si at de det gjelder blir styrt til å velge det som til enhver tid er best for fellesksskapet. Elgvin synes det er synd at det er slik.

– Det er fint om nordmenn vil hjelpe til med å endre disse synspunktene, men det fungerer aldri å si «somaliere er dumme». Den kritikken som har vært i Norge mot islamsk kultur, har ikke vært konstruktiv og har heller ikke hjulpet. Det er en en trend i det norske samfunnet at vi bare er glad i såkalte utbrytere, sier han.

Debattskaper
Det er Frekk Forlag som denne januarkvelden arrangerer debatt og utstilling. I spissen, og også kveldens ordfører, er journalist og forfatter Ellen Reiss. For bare noen uker siden ga hun ut boken Søstre. Den omhandler  hvordan unge, muslimske kvinner skaper sin egen frihet. Der hun blant annet har intervjuet Warsan Ismal sammen med andre muslimske jenter. Temaer som tas opp i boken er islam, familie, ekteskap og homofili.

– Ideen til søstre fikk jeg da jeg ble obs på min egen mangel på kunnskap om muslimer. Diskusjoner om muslimer og islam preger mediebildet, men veldig mange hverken kjenner muslimer, vet hva som foregår i muslimske miljæer eller hva islam egentlig inneholder, sier Reiss.

Denne debatten satte hun sammen for å få andre og seg selv til å tenke gjennom dilammaene rundt muslimske kvinners ytringsrom. I løpet av kvelden lærte at det ikke finnes ett svar, men at det varierer fra miljø til miljø hvor store utfordringene er, spesielt når det kommer til å uttal seg kritisk om sin egen gruppe i media.

– Når man samler ulike folk med ulik kunnskap og erfaring i samme rom, så kan man bryne sine oppfatninger mot hverandre. Det er min personlige motivasjon, å ta til meg de ulike forståelsene fra paneldeltagerne. En god debatt er en hvor man kan gå hjem med mer kunnskap og forståelse enn når man kom dit, sier Reiss.

FOTO: Line Stensland Haglund

Planla terror alene

Terrortiltalte Mikael Davud skal ikke ha fortalt noen andre om sine hensikter i de femten årene han planla angrepene mot Kinas ambassade.

Davud fortalte medtiltalte, David Jacobsen, at hydrogenperoksiden han kjøpte skulle brukes som medisin fordi han var syk.

– Jeg ville berolige han, sier Davud i Oslo tingrett mandag 5. desember.

Videre forteller han at han ville i minst mulig grad blande Jacobsen eller den andre tiltalte, Shawan Sadek Saeed Bujak, inn i sin planlegging. Derfor ville han heller ikke at disse to skulle vite om hverandre. Jacobsen og Bujak møttes altså ikke før de alle tre ble pågrepet i juli i fjor for planlegging av terrorhandlinger.

Davud har tidligere forklart at han ville sprenge Kinas ambassade i Oslo, etter å ha uttrykt at han har et stort hat til Kinas myndigheter, og at han har utnyttet de andre tiltalte. Davud har selv vokst opp i Kina, men har gjennom hele livet følt seg diskriminert i hjemlandet fordi han tilhører folkeslaget uigur.

Åpen om svart handel
Mikael Davud har i flere år jobbet med kjøp og salg av elektroniske varer. Dette kommer tydelig frem gjennom e-poster mellom Davud og hans kjøpere.

– Jeg drev alltid med litt småhandel. Det var min vane å ha med meg ting når jeg reiste. Jeg har dratt på markeder og solgt mp3- og mp4 – spillere, sier Davud.

– Men disse e-postene, er det noe mer enn bare handel de egentlig handler om? Spør aktor i Oslo tingrett.

– Det handler bare om det som står i e-postene. Det er et ordtak som sier ”Den som har drukket varm te, blåser alltid på teen”. Dere mistenker meg for alt mulig, sier Davud.

Terror mot Jyllandsposten og kontakt med al Qaida
I tiltalen mot de tre mennene, står det at de planla å gjennomføre anslag med eksplosiver mot Jyllandsposten i Danmark. De skal også ha planlagt å skyte den danske tegneren Kurt Westegaard, der Mikael Davud er den antatte hovedgjerningsmannen. Davud skal ha fått opplæring gjennom al Quida, noe han selv ikke mener er tilfellet. Han sier at det eneste han har planlagt er angrepet mot den kinesiske ambassaden.

Rettsaken fortsetter i Oslo frem til jul.

Danser seg gjennom studietiden

Dans er Kristoffer Solberg og Linda Bottolfs store lidenskap. Nå velger de å satse alt for å oppnå drømmene sine.

– Sang, teater og dans var det jeg likte best på videregående, derfor måtte det bli denne retningen, sier Kristoffer.

Kristoffer studerte egentlig teater, og så musikk og dans. Han flyttet over til dans da han forstod at det var det han likte aller best. Nå vil han leve av klassisk dans.

– Gjennom dans kan man fortelle så mye uten ord. En koreograf sa en gang ”Når man ikke lenger kan fortelle det med ord, synger man. Og klarer man ikke lenger å formidle det med sang, så danser man”, og det kjenner jeg meg igjen i, sier Kristoffer.

Linda har både jobbet og studert før hun begynte å studere dans. Hun sier at hun alltid har hatt lyst til å danse, men at hun aldri har tort å søke. I dag er drømmen å få være med i et dansekompani, og ha forestillinger. Hun vil til utlandet, og hun vil undervise. Selv om fremtidsdrømmene er mange, nyter hun studentlivet.

– Det beste med å studere er hele tiden å få påfyll av læring. Det får man ikke alltid gjennom jobb. Så nå prøver jeg å suge til meg mest mulig, sier Linda.

Splitt, saks, piruett og løft. De to danseelevene koser seg i et av skolens dansestudioer. Det er tydelig når de danser hvor mye de elsker det. Ansiktene deres lyser av entusiasme.

– Jeg bare må danse, det er ikke noe gøy hvis jeg ikke får danse, sier Linda.

Ikke for pyser
Både Kristoffer og Linda har valgt å utdanne seg ved den anerkjente danselinjen hos Bårdar Akademiet i Oslo. For de var valget enkelt da de skulle velge hvor de skulle studere. Utdanningen ved skolen er variert, og de får prøve seg i ulike sjangere. I tillegg har de undervisning i sang for å utvide jobbmulighetene.

– Noen starter her uten å være bevisst på alt arbeidet som kreves. Skal du bli danser må du være innstil på å jobbe hardt, for det er mange om benet. Men hvis dans noe du virkelig brenner for, så følg drømmen din. Flere ganger om dagen tenker jeg ”Yes, dette er gøy!”, sier Linda.

Kristoffer er enig, og han mener at det å være seriøs dansestudent, ikke lar seg kombinere med for eksempel hverdagsfesting, slik mange andre studenter lever.

– Det er ikke verdt det å komme på trening fyllesyk. For å bli god må man danse hele tiden, og vi får ikke mye tid til å møte venner utenom skolen. Det blir en livsstil, sier han.

– Dessuten, de gangene vi faktisk fester, blir det alltid sykt fett!

Konkurrerer i å fortelle best

En engelskmann med en blind bestefar, som dreper kyllinger. Det var bare en av personene som fortalte sin historie på Torshov torsdag kveld.

– Vi får se hvordan historien blir når jeg starter å fortelle, for jeg aner ikke.

David Pagan er skuespiller fra England. Han er i Norge på et todagers workshop. Helt impulsivt ble han spurt av sine norske venner i Oslo om han ville komme og fortelle en syv minutter lang historie fra sitt eget liv.

– Det blir nok om barndommen, den er lang og spennende. Der finnes det helt sikkert en historie å fortelle.

Det Andre Teateret ligger i en liten bygning på Torshov i Oslo. Når du går inn kommer du rett inn i Den Andre Kafeen, et rom fylt med rustikke møbler blant hvite vegger. I kveld, også fylt med alle typer mennesker i godt humør. Når lyset dempes, dempes også latteren, men ikke stemningen. Alles øyne rettes mot en liten svart scene som står langs den ene veggen. På den, står en mann med briller og rutete skjorte.

– De som ikke skal være med lukker øynene, dere som skal være med rekker opp hånda, sier kveldens kaptein, Mats Eldøen, til sitt publikum før han forteller reglene.

Story Slam er en konkurranse i fortellekunst, der den aller sprøeste, rareste, mest rørende og engasjerende historien vinner. Alle som vil kan delta, og det er publikum som avgjør hvem som stikker av med seieren. De gir poeng fra en til ti, etter hvor godt de liker historiene.

Mye for pengene

Jo Vemund Svendsen, er for første gang på Story Slam. Han har før vært på Chateau Neuf, da Andre Historier, som Story slam er en del av, holdt til der. Nå ville han besøke gruppens nye tilholdssted.

– Det er morsom kveldsunderholdning, i tillegg er det billig, sier Jo Vemund.

Det Andre Teateret åpnet på Torshov i august i år. Teatersjef og dagligleder, Nils Petter Mjøland, sa da til Aften at målet var å lage et teater de selv ville ha, et teater hvor det skal føles mer ut som å gå på fest enn på teater.

Ida Warum og Liza Hassum storkoser seg som publikum.

– Faktisk så har ingen av oss vært her før, til tross for at vi bor på Torshov. Vi fikk anbefalt stedet av en venn, og kvelden var absolutt verdt pengene. Det er jo så koselig her, og alle fortellingene var spennende, sier Ida.

– Jeg kommer til å dra tilbake hit senere, sier Liza.

Det som ikke bør nevnes

Tårene, de dukker alltid opp rett etterpå. Tårer fylt med hat, sinne og fortvilelse. Mitt bleke ansikt stirrer i forrakt på seg selv.
– Hvorfor kan du ikke bare slutte? Hvorfor kan du ikke bare spørre noen om hjelp? Lurer de fortvilede øynene til speilbildet sitt.
Etter et helt år, har fortsatt ingen oppdaget noe. Ikke engang mamma har lagt merke til sårene rundt munnen, tennene som har blitt gulere, eller håret som har blitt tynnere. Hun synes jeg er flink som trener hver dag, og samtidig spiser masse. Jeg lener meg mot veggen og lar tyngdekraften rolig dra meg ned mot det varme baderomsgulvet. Armene folder jeg rundt knærne og legger hodet hvilende ned i mitt eget fang. Ermene på genseren blir straks våte når de rører kinnene mine.

- Mie, nå er det snart kaker! Roper mamma fra kjøkkenet.
Jeg vil ikke inn igjen til alle gjestene. Jeg vil ikke være blid, jeg vil ikke snakke med noen, og kake vil jeg i hvert fall ikke ha.
– Ja, kommer snart! Roper jeg tilbake med hes stemme.
Jeg lukker øynene, lener meg mot veggen og inhalerer dypt. Nyter stillheten, før hendene mine tørker bort de siste tårene, og jeg reiser meg. Genseren slenger jeg til vask. Under har jeg en tynn, hvit singlett.
– Kroppen min er fin, jeg trenger ikke leve slik, forteller jeg meg selv. 
For å få vekk smaken av syrer og gammel mat, pusser jeg tennene. Jeg spruter kaldt vann i ansiktet, og lurer på hvordan jeg skal klare å skjule mine rødsprengte øyne for alle familiemedlemmene i stua. 
– Kan jeg si at jeg har blitt syk, for så bare forsvinne på rommet mitt?

På ungdomsskolen ville vi alle være med i den ”kule” gjengen. Nå synes jeg det er helt greit å ikke være kul, eller å ha noen ekstra kilo. Jeg hadde gode venner før alt dette begynte. Venner jeg vil ha tilbake nå. Likevel klarer jeg ikke å komme ut av den evige kampen mot meg selv. 

Jeg bestemmer meg idet jeg går med raske skritt mot døra. Strak i ryggen låser jeg opp, og går ut i stua til de andre. Et øyeblikk føler jeg meg stolt.
- Jeg skal fortelle dem det. Ett år i helvete, vil snart være over!

De smiler og ler, klare for å smake på mammas sjokoladekake.
- Alt bra, vennen? Spør mamma, idet jeg setter meg ned i sofaen ved siden av den alt for trange skjorten til onkel Knut.
- Jada, svarer jeg kort og gjør mitt beste for å vise henne et smil. 
Mamma finner frem kaka. Hun setter den på bordet foran meg.
- Mie, siden det er du som er bursdagsbarn, må du ta det første stykket! 
Bak øynene presser tårene.
Jeg må konsentrere meg i fortvilelsen over at det som for et par minutter siden var en drøm, har blitt umulig. Jeg tar kakespaden og skjærer et stort stykke til meg selv. Et med ekstra mye nonstop.
- Ikke så grådig nå, spøker onkel Knut.
Jeg svarer ikke. Jeg ser bare ned på tallerkenen. Og gråter.