Stine Elisabeth Eriksen ville redde verden. Etter å ha besøkt bortimot tjue land, har hun innsett at å kunne hjelpe en kommune vil være givende nok. 
– Kan jeg få sitere noen?spør Stine.
Hun leter gjennom bokhyller og skap, mens hun unnskylder seg og sier at hun har ryddet i dag. Til slutt drar hun frem en tegning. Stine forklarer at hun fikk den fra en venn i Uganda. Arket viser flere ansikter inni ett ansikt, øverst står det noe på engelsk.
– «Hvorfor snakker alle om å forandre verden, når det jeg må forbedre er meg selv?», leser hun.
Stine beundrer tegningen et par sekunder, før hun fortsetter.
– Vi må tenke over hvordan vi selv lever, så vil det til slutt forbedre verden. For eksempel, så kan vi kjøpe varer som ikke bidrar til at folk blir nedtrykt. I stedet kan vi kjøpe mat fra Norge, sier hun.
I et stort, gult hus, i enden av en vei på et boligfelt på Ås, bor Stine. Hun deler huset med fem andre, som i likhet med henne selv studerer ved Universitet for miljø og biovitenskap. Etter snart tre år ved linjen for internasjonale miljø- og utviklingsstudier, har hun blitt glad i tettstedet, kjent for jorder og festglade studenter.
– Har du sett det svarte, rare nabohuset med de store vinduene? Jeg har ikke sett senger der, og de har veldig mange bøker og cd-er. Jeg er sikker på at de som bor der er vampyrer, sier Stine i en spøkefull tone.
Kanskje er det nettopp Stine du skal spørre om du lurer på hvordan en vampyr ser ut. For etter å ha besøkt mange land, har hun opplevd en rekke ulike kulturer og måter å se verden på.
– Det er fint å kunne skille mellom lokale mennesker med gamle tradisjoner, og ny kultur. Slik kan vi sette oss inn i andres forutsetninger. Ei venninne fra Burma fortalte meg at for hun er død en helt naturlig ting. Hennes familie har kistene klare før noen dør, og de er forberedt på den «fremtiden» de vet kommer. De ville altså ikke ha brukt mange tusen på å utsette døden et par måneder. Det er det som er fint med å møte andre kulturer, vi kan innse at det ikke alltid er det en selv gjør som er det beste alternativet.
Vil hjelpe
Gunnen til at Stine ville se flere deler av verden, var fordi hun ville hjelpe utviklingslandene. Men etter at hun første gang dro til Afrika, har hun endret syn på hvordan den vestlige verden bør bidra. Hun forklarer at det største vendepunktet i måten å tenke på kom da hun var fire måneder på landbruksskole i Costa Rica.
– Vi ble inkludert i produksjonen av mat og rensingen av vann. Jeg innså at grunnen til at de i u-landene er fattige, er på grunn av oss. Vi er veldig glad i ressurser fra hele verden, og vi vet å utnytte dem. Problemet er at vi ikke har noe tilknytning til disse ressursene, derfor tror vi at vi kan bruke i uendelige mengder. I andre land, vet de at «hvis jeg ødelegger denne kornåkeren, så får jeg ikke mat». Men vår fremtiden er ikke avhengig av vannet vi bruker.
– Okay, jeg har en liten plan, sier Stine og forstår at hun må utdype det hun snakker om.
– Jeg vil komme i kontakt med folk som vil få en mer aktiv kommune, for eksempel på Hadeland. Vi som enkeltpersoner kan forandre ting i våre lokale samfunn. Vi kan tilrettelegge for en mer aktiv hverdag, spesielt for ungdom, innen kultur, sport og også på skolen. Mitt største mål vil være å få folk til å forstå hvordan miljøforandringer truer og omformer oss. Jeg vil ha en mer bærekraftig kommune, hvor det ikke er de materielle tingene som settes høyest.
Stine sier at hun føler en plikt til å bidra på Hadeland. For egentlig har Stine bare flyttet fra et sted kjent for jorder, til et annet. Hun er oppvokst på Mylla hvor skiløypene så å si går gjennom hagen, i et hus som kan føles noe malplassert mellom hytter, elgspor og byfolk i nikkers og mariusgensere.
– Jeg følte ofte at jeg ikke vokste opp på Hadeland. Jeg vokste opp i skogen, bare i nærheten av en bygd. Litt utenfor det sosiale bodde vi.
– Å, det er den beste sangen i hele verden! utbryter Stine, i det Randy Newmans «Time of your life» finner veien fra pc-en og ut i soverommet.
Bob Marley følger med fra en plakat på veggen. Stine drar bena inntil seg og setter seg til rette i senga. Hun blir seriøs igjen og ser ut i rommet, før hun fortsetter.
– Folk er redde for å skille seg ut på bygda. Det er heller ikke lett å ha trua på seg selv der. Men hvis man klarer det, er det fint å vokse opp på Hadeland. I dag er jeg glad for at jeg bodde i skogen som liten. Jeg lærte å lukke ørene og ikke høre på alt hva folk sa.
AUF og 22. juli
I skogen var det en barndom preget av mye aktivitet for Stine, hun var aktiv innen ski, sykkel og svømming. Denne aktive hverdagen har hun hatt med seg siden. På videregående ble hun medlem av Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF, og det året hun fylte tjue var hun internasjonal leder i AUF Oppland.
– Jeg hadde lyst til å fortelle om urettferdighet. Jeg ville sette spørsmål ved hvorfor vi invisterer i Nigeria når folk der sulter og ikke har inntekt. Eller hvorfor vi nå kan spise billig mat fra andre siden av jorda, når dette før var eksklusivt. Men jeg innså etter hvert at jeg slet med å få tak i budskapet mitt. Jeg var kanskje på feil sted til feil tid.
Hun bestemte seg for at hun heller vill bruke energien sin på andre ting enn ungdomspolitikk.
– Jeg setter fortsatt politikk veldig høyt. For meg i dag er det likevel ikke hvilket parti som er det viktigste, men at folk er engasjerte og stiller spørsmål. I Norge er vi heldige som har ytringsfrihet, i motsetning til mange land der folket ikke har mulighet til å si sine meninger. Det er så mange som sitter inne med kunnskap, men som ikke det tar skrittet som skal til, sier hun.
Selv om Stine ikke lenger er en aktiv AUF-er, kjenner hun mange i miljøet. Hun mistet flere venner under massakeren på Utøya 22. juli i fjor. Det var den sommeren hun var på Costa Rica, og det var vanskelig å være i et annet land og ikke vite hva som foregikk hjemme i Norge. Hun følte hun ikke fikk nok fortåelse fra befolkningen i en verdensdel hvor drap skjer hver dag.
– Hele høsten etter jeg kom hjem gjenspeilte 22. juli min hverdag. Ofte skulle jeg ønske at jeg var hos venner da det skjedde, og at jeg ikke var bortreist. Jeg stilte spørsmål som «hvorfor?». For et individ kan det bli litt mye å stille spørsmål med meningen med livet. Jeg var nesten som en annen person i den perioden. Jeg var helt på bunn, men likevel forstod jeg ting jeg ikke hadde forstått før, og jeg ble mer kreativ i alt jeg gjorde. Jeg så verdien av venner, og små ting kunne føles positive.
Hun innrømmer at det var tøffe måneder, og at hun måtte jobbe for å komme over en kneik. Men i ettertid ser hun at hun har lært mye av 22. juli.
– Jeg har nå mer glede av de små tingene i hverdagen. Jeg er glad for at jeg har trygghet og nok penger til mat, og jeg er glad for at jeg har helsa i behold og kan trene når jeg vil. De sosiale båndene betyr mer for meg enn for eksempel penger. Det er interessant at de som eier minst, oftest er de som er gladest.
Impulsiv studenthverdagen Stine er glad i å trene. Hun mener selv at hun kanskje er litt for glad i å trene. Litt for avhengig av den gode følelsen en treningsøkt gir.
– For meg er trening meditasjon. Jeg kan reflektere over ting og slappe av. Også holder jeg meg jo i form, sier hun.
I dag har Stine trent styrke i et styrketreningsrom for første gang. Hun ler, forklarer og mimer hva de gjorde, ikke minst er hun glad for at det ikke var mange som kunne se henne. Til tross for at Stine er glad i å trene, er det først og fremst kondisjon som har blitt prioritert. Dagens treningsøkt kan hun takke venninnene sine for. Gode venninner som er med på å få henne til å oppleve mye i hverdagen.
– Det er så fort gjort at folk planlegger ting hele tiden, men det er jo nå vi lever, sier Stine.
– Tenk å ha sånne dager hele tiden, hvor man kan klare å leve i nuet. Da kan det bli mange morsomme dager.
Hvordan vil du beskrive deg selv? 
Stine tenker seg om og synes det er et vanskelig spørsmål.
– Jeg er irritert over at jeg ikke vet hvem jeg er, så det må jeg ofte spørre meg selv om. Dessuten har jeg veldig masse å spørre andre om, så jeg er nysgjerrig. Jeg er ikke mer spesiell enn noe andre, men jeg er ikke flink til å se mine dårlige sider. Det kan for eksempel være vanskelig å si unnskyld, men jeg blir hele tiden flinkere på det.
Det er ingen tvil om at Stines engasjement for miljøet er hennes største lidenskap. Rundt om i huset har hun hengt opp tegninger som påminner medbeboerne om hvordan man lever miljøbevisst. I klesskapet er det lite som har merkelappen «made in china», og i kjøleskapet er det meste økologisk-merket. Hun «digger» utdanningen hun tar, og til og med når hun påminnes alle reisene hun har vært på, må hun presisere at hun har dårlig samvittighet.
– Det er forferdelig, tenk på alt Co2- utslippet jeg har bidratt til, sier hun.
Likevel, hvis hun bare skal være egoistisk, drømmer Stine om en fremtid preget av enda flere reiser og tid til å være kreativ.
– Når jeg reiser så møter jeg mange lokale mennesker. Jeg pleier å snakke med dem og høre deres historier. Jeg skriver de ned og tar vare på dem. Det er noe av det beste jeg vet, sier hun.
I tillegg vil Stine spise mengder av økologisk ost mens hun drikker vin. Stine holder et usynlig vinglass opp mot munnen og smiler. For apropos, i kveld er det skolerevy, og på Ås innebærer det selvfølgelig noen glass med vin først.
———
Ikke helt ferdig redigert, men jeg ville legge den ut likevel. Kommer noen endringer etter hvert 
